Selskapet Vakttårnet har opp igjennom sin historie forfektet en del underlige oppfatninger om helse, medisin og om menneskekroppen. Helt opp til 1986 hadde de for eksempel følgende oppfatning om hjertet:
"Bibelen taler ikke om et symbolsk eller åndelig hjerte i motsetning til det kjødelige eller bokstavelige hjerte, akkurat som den ikke taler om et symbolsk sinn. Vi ønsker derfor ikke å begå den feil å betrakte det bokstavelige hjerte som bare en muskelpumpe, slik de ortodokse fysiologer gjør i dag... Hjertet er en enestående konstruert muskelpumpe, men noe som er enda viktigere, er at det er setet for våre følelser og motiver. Kjærlighet, hat, ønsker (gode og dårlige), forkjærlighet for en ting framfor en annen ærgjerrighet, frykt - ja, alt som tjener som en drivkraft i tilknytning til vår hengivenhet og våre ønsker, skriver seg fra hjertet." Vt. 15 juli 1971, side 316.
Hundrevis av år etter de fleste andre har Brooklyn endelig kommet fram til hva hjertet egentlig er. Det neste sitatet som også er hentet fra Vakttårnet og påpeker ganske korrekt at denne oppfatning var vanlig for flere tusen år siden men nevner ikke med et ord at de selv hadde hatt denne gamle oppfatning opptil da:
"De gamle egyptere trodde at det bokstavelige hjertet var setet for intelligensen og følelsene. De trodde også at det hadde sin egen vilje. Babylonerne sa at hjertet rommet både intellektet og kjærligheten. Den greske filiosofen Aristoteles lærte at det var setet for sansene, og at det var sjelens domene. Men ettehvert som tiden gikk og kunnskapen økte, ble disse oppfatningene forlatt. Til slutt ble hjertet kjent som det det i virkeligheten er, nemlig en pumpe som får blodet til å strømme rundt i kroppen." Vt. 1 juni 1986, side 15.
Det forteller faktisk en hel del om Vakttårnledelsens kunnskapsnivå i biologi når de fra helt fram til 1986 forfektet flere tusen år gamle oppfatninger om menneskets hjerte. I den samme perioden mente faktisk også Vakttårnet at hjertetransplantasjoner påvirket mottakerens personlighet:
"Ved Stanford University Medical Center fikk en 45 år gammel mann i fjor overført et hjerte fra en 20 år gammel donator, og det gikk ikke lang tid før han fortalte sine venner at han feiret sin 20. fødselsdag.... En tredje mann ga uttrykk for at han var redd for å bli feminin etter at han hadde overført en kvinnes hjerte, men ble beroliget da han fikk vite at kvinner lever lenger enn menn."
Vt. 15 juli 1971, side 317.
Det som imidlertid historisk sett først og fremst kom til å få betydning for Vakttårnets motstand mot blod som kom på begynnelsen av 1940 tallet var deres nærmest rabiate motstand mot vaksinasjoner. I 1920 og 1930 årene tordnet bladet Den Gylne Tidsalder mot vaksinasjon og skrev blant annet om denne praksis i USA:
"Det er forferdelig at man besmitter en stor nasjons blod med det råtne stoff man på laboratoriene uttrekker av dyr, som spesielt er blitt infisert med sykdom. Vi betrakter det som vår plikt å protestere kraftig at det således påtvinges oss sykdommen ad medisinsk vei." Den Gylne Tidsalder, des. 1931, s. 184.
Bladet argumentere videre på samme side at vaksinasjonen utsatte folk for "syfilis, stivkrampe, cellutitis, rosen, pyæmi, koldbrand,". Argumentasjonen ligner i det hel tatt til forveksling på dagens argumenter mot blod som også hevdes å være brudd på Guddommelige bestemmelser.
"..vaksinasjonen må være en forbrytelse i dette ords dypeste betydning - et brudd mot direkte guddommelige bestemmelser så vel som mot naturens bestemte orden... Å først besmitte dyrets blod med gift og siden ta dette dyrets blod og føre det i direkte kontakt med menneksets blod, i form av vaksine og antitoksin, er tydeligvis i skarp strid med Guds bestemmelser og med den evige pakts lov om livets hellighet, så vel menneskets som dyrenes liv." Den Gylne Tidsalder, Jan. 1934, s. 10.
Akkurat som med blod i dag var man dengang opptatt av at barna ikke skulle få vaksine:
"Det er hjerteløst, rått og barbarisk å tvinge foreldre til mot sin vilje og overbevisning å overlate sine barn til en flokk statsautoriserte læger, som trekker råttent sykdomsstoff ut av kalver og sprøiter det inn i de vergeløse barns årer. Det er moralsk forbrytelse - om landets lov aldri så meget påbyr det." Den Gylne Tidsalder, mai 1935, s. 74.
"Loven krever av den samvittihetsfulle far og mor at de før de sender sitt barn på skolen, skal de la lægen sprøite sykdomsstoffer fra en kalv inn i barnets blodårer og derved utsette det for poliomylitt, meningitis og mange andre fryktelige sykdommer."
Den Gylne Tidsalder, mai 1935, s. 74.
Etterhvert som et fullstendig overveldende bevismateriale til fordel for praksisen med vaksinasjon fortsatte å stømme inn i 30 og 40 årene stilnet Vakttårnets voldsomme propaganda av og lederne lot den dø en stille død.
Transplantasjoner
Da transplantasjoner begynte å bli vanlige ble Brooklyn tatt litt på sengen og ga først uttrykk for at det måtte være opp til hver enkelt hvorvidt de ville benytte seg av slikt, for i 1962 skrev man:
"Er det noe i Bibelen som taler imot at ens øyne (etter døden) kan bli gitt til et levende menneske ved hjelp av transplantasjon?
Det er noen religiøse samfunn som ser med mishag på det at en stiller sitt legeme eller deler av sitt legeme til disposisjon for vitenskapsmenn og leger når de dør, for at det kan bli drevet vitenskapelige eksperiment eller transplantasjoner på andre. Det later imidlertid ikke til at de støtter seg på noe prinsipp eller noen lov i Bibelen. Det er derfor noe som ethvert menneske må avgjøre for seg selv. Hvis en finner ut at det ikke er galt, og ikke strider mot ens samvittighet, kan en gjøre det, og ingen skulle kritisere en for det. På den annen side skulle heller ikke den bli kritisert som ikke vil inngå en slik avtale."
Vt. 15 feb. 1962, side 96.
Men så i 1968 hadde Lederne i Brooklyn fått tenkt seg om og slo til med følgende, mer tradisjonelle avgjørelse:
"Finnes det noen bibelske innvendinger mot å donere sitt legeme til medisinsk forskning eller mot å få overført organer fra andre mennesker?
Dette spørsmålet dreier seg blant annet om hvorvidt det er riktig å foreta transplantasjoner og obduksjoner.... De som underkaster seg en slik operasjon, lever derfor av kjøtt fra et annet menneske. Det er det samme som kannibalisme." Vt. 1 april 1968, side 165.
Men som vanlig forandret "Gud lov" seg igjen. Det som hadde vært "kannibalisme" og følgelig et brudd på "Guds lov", ble plutselig igjen en "samvittighetssak", ingen forklaring ble gitt, ingen beklagelse ble uttrykt:
"Skal den kristne menighet foreta seg noe hvis en døpt kristen går med på å få transplanteret vev eller et organ fra et annet menneske, for eksempel en hornhinne eller en nyre?
Når et Jehovas vitne blir stilt ovenfor spørsmålet om de skal få transplantert vev eller ben fra et annet menneske, er dette noe de selv må avgjøre ut fra sin samvittighet."
Vt. 1 aug. 1980, side 1980.
Dobbelt bokholderi
Det er av naturlige grunner umulig å vite hvor mange Jehovas vitner som fikk sin helse ødelagt i de 12 årene da transplantasjoner var "kannibalisme", men noen ble det nok.
I spørsmålene om vaksinasjon og transplantasjoner ble Vakttårnets ledere innhentet av virkeligheten, men hva med blodtransfusjoner? Virkeligheten har på samme måte innhentet Selskapet Vakttårnets Ledere i dette spørsmålet, men blodforbudet synes å være svært dyrbart for dem. Vakttårnet skryter gjerne av at de har "trofast holdt seg borte fra blod i enhver form". Vi får dette tydelig dokumenteret i følgende sitat:
"Jehovas vitner har i mange tiår trofast 'holdt seg borte fra blod' i enhver form, slik Guds ord påbyr i Apostlenes gjerninger 15: 28, 29; 21: 25. Den beskyttelse det har gitt dem mot de fryktelige sykdommer en kan pådra seg via blodoverføringer, viser bare hvor riktig det er av dem å adlyde Guds lover." Vakttårnet 15 juli 1990. s.30.
Medfører denne påstanden riktighet? Har de "holdt seg borte fra blod i enhver form"? La oss se. I Vakttårnets siste og nyeste "blodbrosjyre" står følgende å lese:
"Selv om disse versene ikke inneholder medisinske termer, ser Jehovas vitner det slik at de utelukker overføringer av fullblod, pakkede røde blodlegemer og plasma og også av hvite blodlegemer og blodplater. Den forståelse vitnene har gjør det imidlertid ikke helt utelukket at de kan bruke slike ting som albumin, immunoglobulin og hemofile preparater. Den enkelte må selv avgjøre om han kan gjøre bruk av slike preparater."
Hvordan kan blod redde ditt liv? s. 27 - 29.
Dette sitatet viser klart at Vakttårnets blodforbud er både inkonsekvent og meningsløst. Det sies at Jehovas vitner ser det slik at de "utelukker overføringer av fullblod, pakkede røde blodlegemer og plasma og også av hvite blodlegemer og blodplater." Så fortelles det videre at de ikke utelukker bruk av noe som de kaller "slike ting som albumin, immunoglobulin og hemofile preparater." Folk flest og vanlige Jehovas vitner har ingen anelse om hva albumin, immunoglobulin og hemofile preparater ER. De vet ikke at disse "ting" som Vakttårnet kaller dem er BLODKOMPONENTER, akkurat som f. eks de "forbudte" hvite og røde blodlegemer er. Som vi ser forsøker Vakttårnet å unngå å kalle disse "tillatte" blodkomponentene ved sitt rette navn men bruker ord som "ting" og "fragmenter" for liksom å skape det inntrykk at det dreier seg om nærmest mikroskopiske deler av blodet. Argumentet er at man kan tillate disse fordi de utgjør en så liten "mengde":
"Noen kristne mener at det å ta imot en liten mengde av et stoff som kommer fra blod, med ovennevnte hensikt, ikke ville være å vise ringeakt for Guds lov; deres samvittighet ville tillate dette. (Jevnfør Lukas 6:1-5.)"
Vakttårnet 1 november 1978, side 23.
Hvis det er "mengden" som gjør at disse blodkomponentene er "tillatt" er ikke det særlig konsekvent. Det kan for eksempel nevnes at hvite blodlegemer som står på Vakttårnets liste over "forbudte" blodkomponenter utgjør under 1% av det samlede blodvolum. Albumin, som som er på Vakttårnets liste over "tillatte" blodkomponenter utgjør faktisk ca 2% av det totale blodvolum.
Kan det virkelig sies at en organisasjon som forbyr transfusjon av èn blodkomponent og tillater transfusjon av en annen holder seg borte fra "blod i enhver form". Hva er det som gjør blodkomponenten hvite blodlegemer uakseptabel for Vakttårnet, mens blodkomponenten albumin er akseptabel? Hva er det som gjør blodkomponentene immunoglobulin og faktor VIII og IX mer akseptable enn røde blodlegemer og blodplater? Hvor står dette skrevet i det som Vakttårnet kaller "påbudet" i Apostlenes gjerninger 15: 28, 29; 21: 25.?
Saken blir imidlertid ennå mer meningsløs når Vakttårnet forbyr bruk av blodplasmaet. Grunnen til dette er at nettopp blodkomponentene albumin, immunoglobulin og hemofile preparater, sammen med vannet i plasmaet utgjør ca 99% av blodplasmaet! Hva slags mening er det i å forby et Jehovas vitne å ta imot en transfusjon av blodplasma, samtidig som man har tillatt bruk av 99% av det samme plasmaet?
Vakttårnet når nye høyder av inkonsekvens når de krever at man ikke skal spise mat som innholder globuliner, mens det er "tillatt" for Jehovas vitner å motta den samme globulinen intravenøst!:
"Det vil selvfølgelig være riktig å unngå varer som inneholder blod, blodplasma, plasma, globin- eller globulinproteiner eller hemoglobin- eller globinjern." Vakttårnet 15 okt. 1992, s. 30.
Det er ikke bare i spørsmål om vaksinasjon og transplantasjoner at Vakttårnet er inkonsekvent og vinglete. Som vi har sett har Vakttårnets forsøkt å gi inntrykk av at de "tillatte" preparatene, "albumin, immunoglobulin og hemofile preparater." egentlig ikke er blod. Vi vil derfor for ordens skyld dokumentere at Lederne i Brooklyn er fullt ut klar over at det dreier seg om blod og at de har vært det lenge:
"Det svenske nyhetsbyrået TT meldte for en tid siden at KABI legemiddelfabrikk i Stocholm som den første i verden hadde begynt å gjøre bruk av det blod som mødrene mister ved forløsningen, for å framstille legemidler. Bare i Sverige kan 30 tonn blod hvert år skaffes til veie fra om lag 100.000 fødsler, ettersom hver mor mister en tredjedels liter blod under fødselen. Fabrikken importerer dessuten blod fra barnefødsler i Norge og Irland og får også tiloversblitt blod fra blodgiversentraler rundt omkring i landet. Sivilingeniør David Isaksson opplyser at takket være dette blod håper en å kunne framstille albumin, som er et legemiddel som benyttes ved alvorlige brannskader, gammaglobulin, som gir verdifull beskyttelse mot infeksjoner og gulsott, og fibrinogen, som skal stoppe livsfarlige blødninger. Det ser ut til at det ikke er noen grense for hvor langt menneskene kan gå i å bryte Guds bud som forbyr bruken av blod!"
Våkn Opp! 22 nov. 1964. s 23.
Som det klart framgår av dette siatet er Vakttårnledelsen godt kjent med at de ovennevnte preparater er blodkomponenter. Legg også merke til at de kaller framstillingen av disse preparatene "å bryte Guds bud som forbyr bruken av blod!" Noen år senere har de altså selv satt igang en praksis som ifølge deres egen definisjon fra 1964 innebærer at de bryter "Gud bud".
Flere inkonsekvenser
Vakttårnet henviser til at man ifølge bibelen skulle "la blodet renne ut og dekke det med jord". Dette er den ENESTE grunnen til at Vakttårnet ikke tillater Jehovas vitner å lagre sitt eget blod forut for en operasjon. Autotransfusjoner er forbudte på grunn av lagringen. Vakttårnet sier:
"Dette utelukker klart en vanlig bruksmåte av autologt blod, nemlig at man før en operasjon tapper, samler opp og lagrer pasientens eget blod, for senere å gi det som en blodoverføring." Vakttårnet 1 mars 1989, side 30.
Hverken representantene for sykehuskontaktutvalgene, Vakttårnets ledere, eller det enkelte Jehovas vitne vil kunne gi noe fornuftig svar når noen spør dem hvor det står i Apostelgjerningene at det er dødssynd å ta imot hvite blodlegemer, men en samvittighetssak om en vil ta imot albumin. Like vanskelig blir det for dem å gi noe fornuftig svar på den inkonsekvens det er å forby Vitnene å tappe og lagre sitt eget blod, samtidig som de tar imot preparater som er framstilt av tusenvis av liter LAGRET blod.
Det utgjør også enda et bedrag å påstå som Vakttårnet gjør i følgende sitat:
"Jehovas vitner har i mange tiår trofast 'holdt seg borte fra blod' i enhver form, slik Guds ord påbyr i Apostlenes gjerninger 15: 28, 29; 21: 25. Den beskyttelse det har gitt dem mot de fryktelige sykdommer en kan pådra seg via blodoverføringer, viser bare hvor riktig det er av dem å adlyde Guds lover." Vakttårnet 15 juli 1990, side 30.
Som det framgår av sitatet skal Jehovas vitners avstandtagen fra blod ha gitt "beskyttelse" mot "fryktelige sykdommer" Dette medfører absolutt ikke riktighet. Det en kjent sak at det knapt nok finnes noen gruppe som har vært mer utsatt for smitterisiko via blod enn blødere. Og de Jehovas vitner som er blødere var og er (gjennom faktor VIII og IX) eksponert for denne risiko i hele den perioden da mange blødere fikk HIV, før man begynte å varmebehandle preparatene, (noe som dreper HIV viruset). Uten tvil ble flere av de blødere som var Jehovas vitner også smittet med HIV, men dette får man naturligvis aldri lese noe om i Vakttårnlitteraturen. Antagelig er det også blitt smittet en del Jv-blødere i Frankrike og Tyskland i den siste skandalen der den ansvarlige for blodbankene hadde unnlatt å ta i bruk prosedyren med oppvarming. Dette vil vi heller aldri få lese om i Vakttårnet. Jehovas vitner advares på det sterkeste mot å snakke om tro, med leger og dommere, det heter at da vil disse tro at de har med fanatikere å gjøre. Vakttårnets Ledere vil for enhver pris unngå at et Jehovas vitne skal uttrykke seg på den svært utvetydige måten som de selv uttrykker seg til sine trofaste tilhengere:
"All bruk av blod i medisinsk øyemed er uriktig fra et kristent synspukt. Derfor er det galt å ta en blodoverføring eller i stedet for det en injeksjon med blodbestanddeler for å redde livet." Vakttårnet 1 mai 1962, s.216-17.
Hva skal dette kyniske skuespill tjene til?
Det ovenstående viser at Vakttårnets Ledelse naturligvis er fullt klar over at de i realiteten for lenge siden har oppgitt sitt "standpunkt mot blod". Det er da absolutt berettiget å spørre hvorfor Brooklyn har satt himmel og jord i bevegelse ved å opprette et stort internasjonalt apparat som heter Hospital information services, med underavdelinger ved hvert av Vakttårnets avdelingskontor rundt hele verden som skal "hjelpe" Jehovas vitner til å unngå blod?
Er det ikke svært kynisk av Lederne i Brooklyn å forlange at deres medlemmer skal sette liv og helse på spill for et "prinsipp" som de selv for lenge siden har oppgitt? Er det ikke ekstra kynisk når lederne vel vitende om hvordan det virkelig henger sammen bruker sine medlemmer på denne måten for å opprettholde en illusjon om deres standhaftighet mot blod? Hva er det som driver slike mennesker? Kan det være at de nyter det å ha makt over andres liv og død? Eller er det fordi Ledelsen er hjerteløs og kynisk og ikke har mot til å si rett ut: VI TOK FEIL, akkurat som vi gjorde med vaksinasjon og transplantasjon?
Disse spørsmålene er det bare de 12 gamle menn i Brooklyn som kan svare på. Bare de kan gjøre noe med dette vanvittige spill av liv helse og krefter. Deres kyniske manipulasjon med millioner av mennesker har allerede kostet tusenvis av mennesker livet og de er antagelig livredde for å innrømme at hele deres dyrebare blodforbud har vært og er humbug fra ende til annen.
Noen husker kanskje fremdeles Jim Jones og "Jonestown", der den gale religiøse lederen satte i gang et masseselvmord i 1978 som krevde ca 900 døde, deriblant 260 barn. Vakttårnets "blodforbud" har sannsynligvis kostet mange flere personer livet, men de døde ikke alle på en gang og de ligger ikke alle sammen på ett geografisk sted. De vekker derfor ikke den samme oppmerksomhet. Man kan stille spørsmålet, hvor lenge skal dette fortsette?
Det er imidlertid lite som tyder på at de gamle menn i Brooklyn har til hensikt å stoppe galskapen. Tvert imot går det mot verre tilstander. Bladet Våkn Opp! for 22. mai 1994 var for en stor del viet til å hylle Vakttårnets barnematyrer som hadde ofret livet for "sin tro".
Artikkelen er rystende lesning og gir et godt innblikk i hvordan en ekstrem kult under dekke av såkalt "religionsfrihet" de facto kan drive med barneofring i vår tid. Vi skal komme tilbake til dette bladet i det følgende.
Vakttårnets kadaverdisiplin i "blodspørsmål"
Det er av avgjørende betydning at leseren har klart for seg i hvilken grad det enkelte Jehovas vitne er fratatt den reelle retten til selv å bestemme med hensyn til medisinsk bruk av blod, da
dette dessverre i stor grad er ukjent for de fleste leger og for offentligheten. Naturligvis vil alle som har kjennskap til den medisinske bruk av blod være klar over at det ikke er noen risikofri behandling. Undertegnede vil heller ikke på noen måte si at en voksen person som utfra et fritt personlig standpunkt velger å unngå transfusjoner av blod og blodbestanddeler, ikke skal respekteres. Men når det er sagt er det uten tvil svært alvorlig når en organisasjon under trussel om umenneskelige sanksjoner tvinger sitt eget fullstendig inkondekvente og direkte feilaktige syn på medisinsk bruk av blod på sine medlemmer i et spørsmål om liv og død.
Hvor problematisk og framfor alt tragisk dette kan være blir illustrert på en utmerket måte i en artikkel som ble trykket i bladet Våkn Opp!, som er et av de magasiner som utgis av Selskapet Vakttårnet. Denne artikkelen forteller om en tolv år gammel kanadisk pike som het Lisa som ble innlagt på barnesykehuset i Toronto med diagnosen akutt myelogen leukemi og fikk en blodoverføring mot sin egen og foreldrenes vilje. Artikkelen skildrer den rettsaken som fulgte, ganske detaljert og vi skal se litt på de tankevekkende spørsmålene som ble tatt opp i denne saken.
Rettssaken ble holdt i et rom på sykehuset, og den meget syke Lisa deltok etter eget ønske under rettsmøtene. Den fjerde dagen ble Lisa eksaminert av sin advokat og vi skal gjengi denne slik den framkommer i artikkelen. Som en innledning til denne delen av artikkelen skriver bladet:
"Lisas advokat spurte henne ut forsiktig og nennsomt. Neppe et øye var tørt da Lisa med stort mot snakket om sin forestående død, sin tro på Jehova og sin beslutning om å forbli lydig mot hans lov om blodets hellighet. Hun sa at hun energisk og med fysisk makt ville motsette seg alle forsøk på å gi henne blodoverføring. hennes enkle og frimodige uttalelser gikk rett til hjerte på alle.
"Du har fortalt oss at du tror på Gud," sa hennes advokat. "Kan du fortelle oss om han er virkelig for deg?" "Ja, han er som en venn," svarte Lisa. "Noen ganger når jeg er alene, kan jeg snakke til ham... som en venn; hvis jeg er redd og alene hjemme, ber jeg ham om hjelp, og jeg snakker til ham som om han skulle være i rommet sammen med meg."
"Lisa, hvis noen spurte deg om hva som er det viktigste i ditt liv hva ville du svare da?"
"Min lydighet mot Jehova Gud, og familien min," sa Lisa.
Advokaten spurte: "Lisa, ville det bety noe fra eller til for deg om retten bestemte at du skulle ta imot blodoverføringer?" "Nei, for jeg vil fortsatt være trofast mot min Gud og rette meg etter hans påbud, for Gud er høyt hevet over enhver domstol og ethvert menneske,"
Lisa redegjorde også for sine følelser i forbindelse med den blodoverføring som allerede var blitt påtvunget henne: "Det fikk meg til å føle meg som en hund som blir brukt til et eksperiment, for jeg kunne ikke gjøre noe med det. Bare fordi jeg er mindreårig, mener folk at de kan gjøre hva som helst mot meg, men jeg mener at jeg har rett til å vite hva som skal skje med meg, hvorfor de gjør bruk av slike behandlinger, og hvorfor de gjør det uten at foreldrene mine går med på det.""Sov du den natten?" spurte advokaten. "Nei." "Hva var det som plaget deg?"
"Det som plaget meg, var tanken på hvordan Jehova Gud ville se på meg, for jeg vet at hvis jeg handler i strid med hans vilje, får jeg ikke del i hans løfte om evig liv. Jeg var også helt kvalm fordi jeg fikk en annens blod inn i meg, for det er alltid en mulighet til stede for å få AIDS eller hepatitt eller en annen infeksjon, og hele natten lå jeg bare og stirret og glodde på blodet."
"Lisa er det noe du kan sammenligne dette med for å forklare dommeren hvordan det føles for deg å få en blodoverføring mot din vilje?""Det eneste jeg kan sammenligne det med, er voldtekt, for ... voldtekt er når det blir gjort noe med deg mot din vilje, og akkurat slik er det." Våkn Opp! - 22 okt. 1987, side 18,19.
Det er ingen tvil om at Lisa behersket scenen, ingen dommer ville dømme henne til å motta flere blodoverføringer etter et slikt vitnemål. Og det gjorde ikke denne dommeren heller. For den som har inngående kjennskap til Jehovas vitners såkalte "standpunkt" mot blod, er denne saken imidlertid atskillig mer nyansert enn det den ved første øyekast ser ut som. Det er absolutt ingen tilfeldighet at Selskapet Vakttårnet bringer fram denne hendelsen med en slik detaljrikdom som det denne artikkelen gjør. Det er en slags form for martyrhistorie der denne unge piken blir gjort til en troshelt og et eksempel til etterfølgelse for alle andre Jehovas vitner. Det er slik Vakttårnet vil at alle Jehovas vitner skal opptre, i forbindelse med blodoverføringer, nemlig prinsippfaste mot alle de onde "Sataniske" menneskene som ikke tenker på annet enn hvordan de skal få de påtvunget de "trofaste" en blodoverføring. Et faktum som understreker hvor vellykket Vakttårnets dyktig regisserte "Lisa show" var, er det dommeren i denne saken sa om henne:
"Lisa er tiltalende, uhyre intelligent, flink til å uttrykke seg, høflig, våken og framfor alt modig. Hun er langt forut for sin alder når det gjelder forstand og modenhet,.."
Våkn Opp! - 2 okt. 1987, side 19.
Det er synd å måtte si det, men dommeren og advokaten skjønte dessverre ikke at de hadde med en fullstendig indoktrinert og "hjernevasket" ung pike og gjøre. Et ungt ubeskrevet blad som fra spedbarnsstadiet hadde vært utsatt for en vedvarende propaganda med skremsler og kynisk feilinformasjon om medisinsk bruk av blod. De visste dessverre ikke at det de egentlig hørte var en papegøye eller et levende lydbånd ordrett gjenta Vakttårnets klisjèpregende propaganda mot blodoverføring. Hva vet en tolvåring om AIDS og hepatitt? Hva vet en tolvåring om voldtekt?
Denne unge piken visste naturligvis lite om alt dette, hun hadde absolutt ingen erfaringsmessig bakgrunn for å forstå slikt i det hele tatt, men hun hadde fra hun var svært liten blitt utsatt for en intens indoktrinering og lært utenat Vakttårnets ensrettede argumenter og propaganda mot bruken av blod, og det var dette hun på en så overbevisende måte "spilte av" for dommeren og en fullstendig trollbundet og overkjørt rettsal, fylt av mennesker som overhodet ikke kjenner til Selskapet Vakttårnet og dets metoder! Hun kunne kjøres fram og brukes av Vakttårnets propagandamaskin som en av deres levende "båndopptagere" som lydig kunne avspille deres budskap servert som sitt eget personlige standpunkt! Uten sin tilknytning Jehovas vitner ville naturligvis Lisa aldri kunnet komme på slike argumenter.
Dommeren og retten var på grunn av sin svært mangelfulle kjennskap til Jehovas vitner ikke klar over at hverken Lisa eller hennes foreldre hadde stort de skulle ha sagt i denne saken. De visste ikke at foreldrene og Lisa var drevet av en dyp frykt som er innplantet i dem av Vakttårnet. De visste ikke at i forbindelse med blodoverføringer er Jehovas vitne foreldre ikke berettiget til å fatte avgjørelser som ivaretar deres egne barns beste interesser. Vakttårnets krav er klare på dette punktet. De lærer barnet å resonnere slik at det er bedre at det dør, enn at det skal få blodoverføring. Dette faktum får vi noen klare eksempel på her:
"Dr. Jardine spurte: "Er du klar over at du kan komme til å dø hvis du ikke får blodoverføring?" "Ja." "Og du er villig til det?" "Hvis det er det det koster." Moren hans, som også var der, spurte: "Hvorfor mener du det?" Adrian svarte: "Det er ingen god byttehandel, mamma. Å være ulydig mot Gud og forlenge livet med noen få år nå og så gå glipp av en oppstandelse og muligheten til å leve evig på Guds paradisiske jord fordi jeg er ulydig mot ham - det er ikke noe lurt, rett og slett!" Våkn Opp! 22. mai 1994, s.4,5
"De spurte meg om de samme tingene igjen, bare på en annen måte. Jeg sa til dem enda en gang: 'Jeg vil ikke ha noe blod eller blodprodukter. Jeg vil heller dø, om det skulle bli nødvendig, enn å bryte mitt løfte til Jehova Gud om å gjøre hans vilje." Våkn Opp! 22. mai 1994 s.10.
"Da de var alene med henne, fortalte de at hun kom til å dø av leukemi, og sa: "Men hvis du får blodoverføringer, kan du få leve lenger. Hvis du nekter blod, kommer du til å dø om noen dager." "Hvis jeg får blod, hvor mye vil det forlenge livet mitt?" spurte Lenae. "Mellom tre og seks måneder," svarte de. "Hva kan jeg gjøre på seks måneder?" spurte hun. "Du blir sterk. Du kan gjøre en hel del. Du kan besøke Disney World. Du kan reise og besøke mange steder." Lenae tenkte seg om litt, så sa hun: "Jeg har tjent Jehova hele mitt liv, i 12 år. Han har lovt meg evig liv i paradiset hvis jeg er lydig mot ham. Jeg vil ikke vende meg bort fra ham nå for å leve i seks måneder. Jeg vil være trofast til jeg dør. Da vet jeg at når hans tid er inne, vil han reise meg opp fra de døde og gi meg evig liv. da vil jeg få massevis av tid til å gjøre alt jeg har lyst til." Våkn Opp! 22. mai 1994 s.10.
"Crystal sa til legene at hun ville "hyle og skrike" hvi de prøvde å gi henne blod, og at som et av Jehovas vitner betraktet enhver påtvungen bruk av blod som noe like motbydelig som voldtekt." Våkn Opp! 22. mai 1994 s.11.
Selv om Lisas, Lenaes Crystal og Adrians foreldre innerst inne gjerne ville at deres barn skulle få blod ville de vært nødt til å nekte dette for hvis ikke ville de som påvist tidligere i boken ha blitt utsatt for meget alvorlige represalier i form av svært strenge sanksjoner. Når man leser denne dypt tragiske historien får man et glimt inn i Vakttårnets mildest talt bisarre tanke og forestillingsverden. Dessverre hadde det ikke spilt noen som helst rolle om disse barna ikke hadde lidd av leukemi, men av en sykdom der blod hadde reddet livet deres. Hun og hennes foreldre hadde ikke hatt noe annet valg enn å nekte uansett. Men Vakttårnet ynder å bringe fram slike saker der til og med legene medgir at en blodoverføring egentlig ikke betyr noe til eller fra, for på den måten å framstille det hele som maktmisbruk fra legene og sykehusenes side! Det er verd og merke seg at nesten alle tilfeller av "martyrium" som trekkes fram i Vakttårnlitteraturen dreier seg om denne formen for leukemi. Den er ganske enkelt Vakttårnets "yndligssykdom" i denne sammenheng.
Det synes som om det er svært viktig for lederne i denne organisasjonen å skaffe seg makt over sine tilhengeres liv og død, det er det nærmeste de kan komme til det å være Gud. Du som enkeltindivid betyr lite, du kan gjerne ofres, det er flere der du kommer fra. Beretningen i Våkn Opp! av 22. mai 1994, inneholder forøvrig en noe forbausende nyanse idet den lar barna oppgi den virkelige årsaken til at de ikke vi ha blod. Dette er noe man har advart mot tidligere.
Tidligere har Brooklyn vært lite fornøyd med det enkelte Jehovas vitne's naive tendens til å svare ærlig på spørsmål om blodet. Det har derfor blitt gort til et viktig poeng at de lærer seg å omgå disse mer pinlige fakta og lærer seg litt taktikk, og hva de skal svare på slike spørsmål. For og illustrere i hvilken grad det enkelte Jehovas vitne blir "sufflert" og lagt sine ord og "standpunkter" i munnen fra sine leder kan vi gi noen smakebiter fra Vakttårnlitteraturen:
"Det er imidlertid IKKE slik at du nekter medisinsk behandling som sådan. Du er bare uenig med legen i HVA SLAGS behandling som skal gis i den aktuelle situasjon. Hvis dette aspektet kommer fra, vil det ofte forandre hele situasjonen både for dem og for deg. Dessuten villleder de deg når de får det til å virke som om blodoverføring er trygt og den ENESTE "livreddende " behandling... Det er viktig at du gjør dette helt klart. Hvordan kan du gjøre det? Du kan svare:
"Jeg ønsker ikke å dø. (Jeg ønsker ikke at barnet mitt skal dø.) Hvis jeg hadde ønsket å dø (Hvis jeg hadde ønsket at barnet mitt skulle dø), ville jeg ha blitt hjemme. Men jeg er kommet til sykehuset for å få medisinsk behandling fordi jeg ønsker å leve (fordi jeg ønsker at barnet mitt skal leve). Det jeg ønsker i mitt tilfelle (mitt barns tilfelle), er medisinsk behandling med alterativer til blodoverføring. Det finnes tilgjengelige alternativer."
Vår tjeneste for riket, januar 1991. s.6.
På denne måten kan man snakke både leger, dommere og ikke minst seg selv bort fra det ubehagelige faktum, at man faktisk ER VILLIG til å ofre både sitt EGET og sine BARNS LIV for Vakttårnets skyld, når det kommer til stykket!
Ledelsens sterke misnøye med det enkelte Jv's handlemåte skinner også tydelig igjennom i det neste sitatet:
"Noen andre spørsmål som ofte blir stilt av leger og dommere er:
"Hva vil skje med deg hvis en rettskjennelse gir legene rett til å påtvinge deg blodoverføring? Vil du bli holdt ansvarlig?... La oss tenke oss at du går med på å få blodoverføring, eller at du blir påtvunget blodoverføring. Hva vil da skje? Vil du bli utestengt fra ditt religionssamfunn, eller vil du kanskje ikke få evig liv? Hvordan vil menigheten betrakte deg?"
En søster fikk et slikt spørsmål av en dommer. Hun svarte at hun ikke ville være ansvarlig for dommerens avgjørelser. Det svaret hun gav, var på sett og vis korrekt, men dommeren oppfattet det slik at siden hun ikke ville bli holdt ansvarlig, kunne han påta seg ansvaret. Dermed avsa han en kjennelse som førte til at det ble gitt blodoverføring. Det er viktig å ha klart for seg at slike spørsmål vanligvis blir stilt for å finne måter å omgå ditt avslag på, slik at legen kan gi deg blod likevel. La deg ikke lure! Hvordan kan du unngå det? Du kan svare:"Det å bli påtvunget en blodoverføring ville for meg i prinsippet være det samme som å bli voldtatt. Jeg ville måtte leve med de følelsesmesige og åndelige følgende som et slikt overgrep ville få, resten av livet. Jeg vil motsette meg en slik krenkelse av min egen kropp av alle krefter. Jeg ville gjøre alt som står i min makt for å få reist tiltale mot dem som har krenket meg, akkurat som jeg ville ha gjort hvis jeg var blitt voldtatt... Det må tegnes et klart og tydelig bilde av at påtvungne blodoverføringer for oss er en frastøtende krenkelse av vårt legeme. Det er ikke noe uvesentlig spørsmål. Vær derfor urokkelig. Gjør det helt klart at du isteden ønsker medisinsk behandling med alternativer til blodoverføring." Vår tjeneste for riket, januar 1991. s.6.
Som det framgår av dette er Vakttårnledelsen overhodet ikke interessert i at det enkelte vitne skal besvare slike ubehagelige spørsmål som dreier seg om eventuelle sanksjoner og ubehageligheter fra menigheten, hvis man skulle våge å ta en selvstendig avgjørelse. Naturligvis ønsker ikke ledelsen at vitnet skal forklare hva man kan bli utsatt for hvis man skulle våge å gå imot Vakttårnet, at man blir utstøtt og totalt ignorert, isolert og unngått, av venner slektninger og familie. Ingen som er plaget av sykdom, og kanskje har gjennomgått en alvorlig operasjon, ser fram til en slik behandling på toppen av det hele, med særlig glede, så det er best å holde seg til Vakttårnreglene.
Vi får også vite hva som er legers og dommeres egentlige rolle og motiver, de er som voldtektsforbrytere, på jakt etter offer som de kan "krenke". Det at en leges motiv, i motsetning til en voldtektsforbryters, er å redde liv, synes irrelevant i Vakttårnets resonnement. Alle som har en annen mening enn Vakttårnets allmektige ledere er suspekte og er ute etter å "krenke" Selskapet Vakttårnets rett til å bestemme over liv og død for sine trofaste medlemmer, og slikt kan ikke gå upåaktet hen.
Det at selskapet Vakttårnets sentrale ledelse, med trusler om sanksjoner, hindrer folk i å ta selvstendige avgjørelser i spørsmål om liv og død, er tydeligvis helt i sin orden. Man leter forgjeves i Vakttårnet etter harmdirrende artikler som kritiserer denslags inngripen i enkeltmenneskers liv, hvis da ikke er en eller annen lege som skulle formaste seg til å snakke med en pasient om hvorvidt han bør motta en blodtransfusjon eller ikke, da skrikes det øyeblikkelig opp om "skremsler og propaganda".
Vakttårnet forteller om en 13 år gammel pike ved navn Renate Grosse som hadde fått leukemi og kom på sykehus. Renates mor nektet sykehuset å gi henne blodoverføringer til legenes store fortvilelse. Vakttårnet forteller:
"Avdelingslegen, en katolikk, insisterte på å sette seg ut over morens innvendinger, og henvendte seg gang på gang til Renate. En gang satte han seg på sengen hennes klokken halv ti om kvelden og utmalte på det grusomste om at hun snart skulle dø, og om hvordan hun skulle dø, men det var alt sammen forgjeves." Vt. 1 mai 1955. s.132.
Ja, det kan vel ikke herske tvil om at Vakttårnet ikke hadde noe særlig til overs for denne katolske legens metoder. Tenk å sitte å "utmale på det grusomste at hun snart skulle dø", og til og med "hvordan" det skulle skje. Men denne legens anstrengelser var "forgjeves". Hvorfor var hans anstrengelser forgjeves tro? Jo, fordi Vakttårnets egne trusler og skremsler om død og fortapelse hadde vært mye mer effektive og mye mer langvarige enn det denne stakkars legen kunne klare på den begrensede tiden han hadde.
Vakttårnpropagandaen hadde allerede hatt Renate under behandling i 13 år, og dessuten i de grunnleggende første 13 årene da propagandaen uten tvil virket best. Skremslene, var dessuten ikke blitt framført av en fremmed lege men av mor eller far og andre kjente voksne som kanskje hadde lest følgende for henne i en av Selskapets "barnebøker":
"Harmageddon kommer til å komme som en grufull overraskelse over alle dem som befinner seg utenfor den nye verdens samfunn."
Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis, (Norsk 1961), side 207.
"Tungen på dem som spottet og lo av advarselen om Harmageddon, kommer til å bli fortært! Øynene på dem som nektet å se tegnet på "endens tid", kommer til å bli fortært! Kjøttet på dem som ikke ville innse at den levende og sanne Gud har navnet Jehova, kommer til å bli fortært! De kommer til å bli fortært mens de står på sine føtter! Er det noe sted hvor menneskene kan skjule seg for denne ødeleggelsen fra Gud? Nei! ... Menneskene kommer ikke til å ha noen mulighet for å unnslippe! Uansett hvor de flykter hen, kommer Gud til å finne dem og ødelegge dem." Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis, (Norsk 1961), side 208 - 210.
Det denne historien også viser er atter igjen at en metode som dette med å "hjernevaske" folk med skremsler og propaganda bare er galt og klanderverdig når det er andre som bruker metoden, som katolikker og lignende. Både 13 år gamle Renate og 12 år gamle Lisa og de andre visste godt hva som ventet dem hvis de skulle gi sitt samtykke til en blodtransfusjon, de ville da bli en av dem som skulle slaktes av Gud. Hjernevasket av vanvittig feilinformasjon, vettskremt av trusler om død og fordervelse hadde hverken Renate eller Lisa eller de andre barna og ungdommene en sjanse. Som de ovenstående sitater viser, er derimot metoden med å utmale hvordan menneskeheten skal "slaktes" og hvor mye "blod" som skal flyte helt på sin plass når det er Vakttårnet som gjør det, da er det bare en kjærlig advarsel, for Jv vil så gjerne redde liv. Et slikt motiv hadde naturligvis ikke denne formastelige og respektløse katolske legen!
På vanlige mennesker virker vel dette som en temmelig bisarr affære, men for et Jv er det helt naturlig. Jv er aldri så "lykkelige" som når de kan bevise sin usvikelige lojalitet ovenfor "Guds organisasjon"! En av de mest overbevisende måtene man kan gjøre det på er å applaudere og juble når menneskeheten blir slaktet ned. Eller å ofre sine barn til Vakttårnet ved å nekte dem å få blodoverføring. Spesielt overbevisende er det å "glede" seg når ens nære slektninger som barn, foreldre og søsken blir slaktet. Klarer du å gjøre det er det et strålende bevis på din lojalitet mot "organisasjonen" og dermed Gud. Oppskriften finner man i det gamle Israel under Moseloven, som er Vakttårnets idealsamfunn:
"Guds folk Israel stod ovenfor et lignende valg mellom det å vise lojalitet mot familien og det å vise lojalitet mot Gud når en Israelitt hadde falt fra den sanne tilbedelse. Ville familien på grunn av følelser eller blodets bånd prøve å beskytte ham mot å bli utryddet? Eller ville til og med hans bror, hans sønn eller hans datter innse at det å vise lojalitet mot Gud og menigheten var den rette og forstandige vei?" Vt. 15 nov. 1981 s.22.
"Hvis vi virkelig verdsetter Jehovas jordiske organisasjon, vil vi være lojale mot den, ettersom vi vet at organisasjonen er hans." Vt. 15 nov. 1973 s.522.
"Lojale mot Guds syn
Ja Gud setter dem som er lojale mot ham og hans veier, i en særstilling og ærer og rettleder dem. En av de mange velsignelser vi kan få del i ved å vise en slik lojalitet, er den glede å være blant dem som Gud godkjenner og tar imot 'på sitt hellige fjell'. Sal.84:11,12." Vt. 15 nov. 1981 s.21.
Det utvetydige budskap er: Hvis du ønsker å redde livet må du vise blind lydighet og lojalitet mot Vakttårn- organisasjonen! Det er bare en eneste måte man kan være "lojale mot Guds syn", og det er ved at man blindt underkaster seg Selskapet Vakttårnets ledelse i Brooklyn.
Men det er desverre ikke slutt med dette. Det at Jehovas vitner kan "hjernevaske" barn og voksne ved å indoktrinere dem med vanvittig feilinformasjon og skremsler framstilles i Våkn Opp! for 22. januar 1995 som "En seier for barns rettigheter"! Joshua, 15 år nekter å la seg behandle med blod. Det kan vanskelig la seg gjøre å stille en sak mer på hodet enn det Våkn Opp her gjør. Ja, hvilke seier! Tenk å få lov til å dø, med hodet pakket fullt av vanvittig feilinformasjon om medisinsk bruk av blod, og overbevist om at Gud vil forkaste deg hvis du tar imot slik behandling. Tenk hvor fanatastisk fint det er å kunne ha rett til bare å NEKTE å ta imot blod. Ja, nå glemte Våkn Opp! helt å fortelle at Joshuas rettigheter kun strakte seg til hans RETT til å NEKTE blod. Hadde han virkelig forsøkt å utøve sine rettgheter ved å akseptere å ta imot blodoverføring, ville han virkelig fått problemer. Da ville han ikke møtt mye forståelse og toleranse fra noe Jehovas vitner, inkludert hans egne foreldre. For hverken barn eller voksne nyter godt av menneskerettigheter, religionsfrihet eller andre rettigheter. Slike rettigheter og friheter er noe som Vakttårnorganisasjonen vil HA, ikke GI!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar