Personlig ansvar

Under Nuremberg saken som ble holdt etter andre verdenskrig ble mange av de Tyske Nazi lederne dømt for krigsforbrytelser. En del særlig grusomme mennesker lenger nede i kjeden ble også dømt og henrettet. I denne saken ble det slått fast at argumentet om at man bare utførte ordre ikke holder som unnskyldning eller forsvar for slike ugjerninger. Etter krigen bemerket mange av dem som okkuperte Tyskland at det var bemerkelsesverdig hvor få mennesker som ville innrømme var Nazister under krigen. Ikke desto mindre var det naturligvis umulig for Nazi regimet å drive en geografisk stor nasjon, med enorme mengder krigsfanger og leire, uten at det fantes masse villige hender og folk som samarbeidet. Naturligvis var ikke Tyskerne som folk og enkeltindivider personlig særlig mer onde enn folk flest. Men uten deres medvirkning kunne ikke Hitler ha drevet det så langt som han gjorde.

Mennesker som tilhører totalitære sentralstyrte organisasjoner, det være seg politiske eller religiøse bærer enten de liker det eller ikke et personlig ansvar for sin medvirkning i de onde og moralsk forkastelige gjerninger som en slik organisasjon utfører. Når det gjelder religiøse organisasjoner som er drevet av ideologier basert på overtro og fantasier kan overbevisningen om at man har den eneste rette tro forårsake de mest ufattelige tragedier. De unge mennene som fløy inn i bygningene i USA den 11 september 2001 var fast overbevisst om at de gjorde Guds vilje.

Uten sammenligning for øvrig er det naturligvis ikke mulig for en organisasjon som Vakttårnsekten og opprettholde og drive en internasjonal organisasjon som Jehovas vitner uten at de har en mengde villige mennesker som lydig utfører direktivene fra ledelsen, ser til at deres mange regler holdes og utfører og eksekverer deres dekreter.  De gamle mennene i Brooklyn kan ganske enkelt ikke bygge opp en slik verdensomfattende multinasjonal svindelorganisasjon uten millioner av villige medarbeidere.  Folk som følger alle ordrer til punkt og prikke uten å mukke, selv om de personlig kanskje ikke føler seg helt komfortable med det.

Dessverre ser man meget sjelden at disse mer anonyme medarbeiderne i slike organisasjoner blir konfrontert med sin medvirkning i å ødelegge familier og liv, ja inkludert deres egen.  De slipper som oftest veldig lett unna sitt medansvar og blir unnskyldt selv av dem som rammes hardt av deres umoralske oppførsel. Det finnes noe som heter ”Kognitiv Dissonans” som spiller inn når man vil endre folks holdninger og forhåpentligvis hjelpe dem til å forstå at deres tankegang og holdninger er forkastelige

http://no.wikipedia.org/wiki/Kognitiv_dissonans

Når Vakttårnsekten får negativ omtale i media får det undertiden folk til å tenke over hva de holder på med og hvilke organisasjon der er en del av. Da kan det oppstå kognitiv dissonans. Det var nettopp denne prosessen som gjorde at de fleste avhopperne til slutt forlot Vakttårnsekten.
Man blir derfor ganske bestyrtet og ikke så lite oppgitt når man kan lese slike bemerkninger fra  sentralt hold blant avhopperne:

” Retter derfor en stor beklagelse til enkeltpersoner blandt Jehovas vitner som får vansklige, for ikke si pinlige, dager fremover.”

En slik bermerkning virker mildest talt svært lite gjennomtenkt. Problemet er vel heller at det ikke er vanskelig og pinlig nok å være et Jehovas vitne. Problemet er at ikke flere kjenner til hvor forrykt og forkastelig religionen deres er.  Ved å rette en skarp lyskaster mot deres virksomhet kan man nettopp få belyst deres psykiske misshandel av sine medlemmer ved hjelp av sin vanvittige og umenneskelig indre ”justis”, slik at vanlige folk på deres arbeidsplasser og ellers i samfunnet kan konfrontere dem med dette hele tiden. 

Man skulle tro at det er nettopp en slik høy grad av oppmerksomhet omkring dette problemet man vil ha når man går ut i pressen og vil ha blest omkring problemet.  Hvis man virkelig ikke vil at enkeltpersoner blant Jehovas vitner skal få vanskeligheter og bli pinlig berør av at deres kjære dyrebare Vakttårnorganisasjon holder på med djevelskap, og at dette blir påpekt i media, burde man faktisk holde kjeft og finne på noe annet å gjøre.