Utstøtt av Vakttårnsekten

Etter personlig og ha blitt utsatt for denne opplevelsen selv og opplevd de forskjellige praktiske og følelsesmessige problemer som oppstår i en slik situasjon, samt å ha snakket med mange andre som er og har vært i samme situasjon, mener jeg at jeg vet en hel del om dette problemet.Vi mennesker er naturligvis ganske forskjellige og vi befinner oss i forskjellige situasjoner og stadier i våre liv. Videre er det forskjell på hvordan vi havnet i Vakttårn sekten. Noen sluttet seg til sekten som ungdom/voksen andre er født av Jv foreldre og er vokst opp uten å kjenne til så mye annet.

Et eventuelt brudd med sekten vil som regel fortone seg vanskeligst for den siste gruppen.
Et annet moment som også vil virke inn er i hvilke grad ens familie er involvert sekten.
Hvis hele ens familie er medlemmer vil et brudd med sekten fortone seg helt uoverkommelig. Enhver kan vel tenke seg at de fleste ikke ser fram til å få kuttet alle familiebånd over tvert og bli ignorert og oversett av ens egen familie. Det kan det nemlig koste å forlate denne sekten.
Det er en forferdelig situasjon, en situasjon hvor du ikke kan vinne, bare tape.

Sekten har utviklet et formidabelt manipulasjons og kontrollsystem som ikke bare holder medlemmene under nøye oppsikt og sterk kontroll mens de er medlemmer. Men ved hjelp at en utrolig effektiv prosedyre, sørger de også for at de også kan manipulere og kontrollere mennesker som har blitt utstøtt/trukket seg fra sekten. Vakttårnsekten benytter ”utstøtelse” som innebærer at all unødig kontakt med den utstøtte skal opphøre. Det er særdeles maktpåliggende å isolere vedkommende fullstendig fra medlemmene slik at skaden ved spredning av eventuelle kjetterske ideer skal bli minst mulig.

"Det er imidlertid ingen grunn til å høre på et utstøtt barn eller en utstøtt ektefelle hvis vedkommende forsøker å rettferdiggjøre seg eller prøver å påvirke de trofaste til å tenke og handle slik som han.  De bør heller ikke høre på ham hvis han kommer med innvendinger mot den måten det dømmende utvalg behandlet hans sak på. Hvis han ønsker å appellere sin sak, bør han gå til utvalget og ikke forsøke å appellere ved å snakke om sin sak med dem som ikke er eldste."  Organisert for å forkynne om Riket og gjøre disipler. 1973. s. 169.

Som sitatet ovenfor viser er den ene ektefellen utstøtt, mens den andre fortsatt er inne i sekten.
Da er det forbudt for den ”trofaste” og snakke med sin ektefelle om årsaken til at vedkommende har forlatt/vil forlate Sekten. Slike ekteskap får en belastning som gjør at de sjelden holder lenge. Hvis de har barn blir det som oftest en kamp om dem. Den ”troende” ektefellen vil gjøre hva som helst for at barna skal vokse opp og bli Jv, og den utstøtte det stikk motsatte. Dette kan medføre en formidabel belastning for dem begge. I andre tilfeller kan begge ektefeller bli utstøtt og da vil forholdet til eventuelle søsken, foreldre, og besteforeldre bli meget komplisert.

Vakttårnorganisasjonen krever ubetinget lydighet av sine medlemmer og alle utstøtte skal betraktes som ”døde” og alt samkvem og aller helst all kontakt med dem skal opphøre.
Alt etter hvilke psykisk forfatning en utstøtt eller en som har ”trukket” seg er i vil en slik situasjon være en betydelig belastning. Man er naturlig nok glad i sin familie, men disse er nå tatt som ”gisler” og blir et mektig redskap for den organisasjonen du prøver å komme deg ut av.

"Men hvordan ville du reagere hvis en av slektningene dine ble utstøtt?  Mens det kanskje kan være nødvendig å ha begrenset kontakt for å ordne familiespørsmål, må alt åndelig fellesskap med den utstøtte slektningen opphøre...  Lojalitet ovenfor Gud og hans organisasjon bør få oss til å respektere de avgjørelsene tilsynsmennene treffer i slike saker."   Vakttårnet. 15. - september 1989, s. 24.

Hvis vedkommende ikke har tenkt så nøye over konsekvensene av å gå ut av sekten vil det i etterkant begynne å demre for dem hvilken umulig situasjon de er i. De vil bli utsatt for et umenneskelig press for å ”komme tilbake”. Hvis de skulle gi etter for et slikt press vil kanskje den ekstremt kalde behandlingen fra slektningene bli noe bedre, men de vil måtte gå igjennom en lang og ydmykende prosess, der de må sitte bakerst i salen på møter og ingen vil snakke med dem eller hilse på dem i månedsvis, kanskje år.

"En som er utstøtt, kan overvære møtene i Rikets sal som er åpne for offentligheten, såfremt han oppfører seg ordentlig. Det er naturligvis ingen som hilser på ham, og han kan ikke overvære noen møter som blir holdt i private hjem. Menigheten vil ikke tildele ham noe distrikt eller ta imot felttjenesterapporter fra ham. Han kan få eksemplarer av Selskapets publikasjoner til personlig bruk. det han leser, vil kanskje føre til at han begynner å tenke riktig, blir ydmyk og blir tilskyndt til å vende om til Jehova."  Organisert for å forkynne om Riket og gjøre disipler. 1973. s. 169.

Systemet er utspekulert ondskapsfullt og som ofte er tilfellet i slike totalitære miljøer blir alt snudd på hodet og ord og begreper mister sin opprinnelige betydning. Denne ondskapsfulle praksisen blir faktisk framstilt som et eksempel på ”Kjærlighet.” Det er liksom ”kjærlig” å utsette mennesker for slike enorme belastninger som å bli skydd og frosset ut av sine nære og kjære angivelig fordi at man da vil redde livet deres, for ”Jehova” (Gud) vil drepe alle mennesker på jorden som ikke er Vitner. Det å forlate denne sekten skal gjøres så traumatisk og ødeleggende som mulig synes å være tankegangen bak systemet.

Dessverre kan det ofte synes som om slektningene gjør hva de kan for å gjøre livet verre for den utstøtte, dette blir også erklært som ”kjærlig.” Ved å utsette deg for en grusom behandling skal de ifølge Vakttårnsektens perverterte logikk vise sin kjærlighet til deg. For den utstøttes slektninger er en slik hendelse naturligvis også en sterk belastning samtidig som de nå får en sjanse til å demonstrere for Gud og mennesker hvilke enestående lojalitet de er i besittelse av.

Vakttårnlitteraturen omtaler ofte slike lysende eksempler på de ”trofaste” som ”stod” fast og ikke ”forlot Jehova” men viste at de elsket ”Vakttårnorganisasjonen” = Gud, høyere enn sine egne barn/foreldre/venner. Den ultimale lojalitetstest. Alle synes jo synd på disse stakkars menneskene som har fått et slikt sort får i familien mens det naturlig nok ikke finnes et snev av sympati for den utstøtte. Enhver kan vel forestille seg hvordan vedkommende føler seg.

"Det hender at menighetens utvalg må treffe disiplinære tiltak mot en person i menigheten. Selv om vedkommende er en nær venn eller slektning av deg, må du ikke motsette deg Jehovas ordning, ved å ta parti for ham og sette deg opp mot organisasjonen. Det er nødvendig å at det treffes slike tiltak, og det blir gjort til gagn for alle i menigheten. Slike ubehagelige hendelser er en prøve som vil vise hvor stor kjærlighet du har til Jehova og hans organisasjon. Du viser mangel på kjærlighet og lojalitet ovenfor Jehovas organisasjon når du tar parti for personer som den er forpliktet til å treffe disiplinære tiltak mot... Uansett hvilke slutninger du selv kan trekke, bør du følge Jehovas veiledning." Vakttårnet 1. des. 1965 s.544.

Hvis den utstøtte har det meste, eller hele sin omgangskrets eller det vi kan kalle det sosiale nettverk innenfor Vakttårnorganisasjonen vil vedkommendes situasjon være ganske uutholdelig. Vedkommende har da ingen å henvende seg til, ingen å snakke med eller å søke trøst eller råd hos. Dessverre er mange av dem som prøver å avvikle sitt forhold til Vakttårnorganisasjonen sterkt avstumpet etter mange års indoktrinering med Vakttårnets meget spesielle forestillinger og perverterte holdninger og ideer som vi har berørt så vidt ovenfor. Dette medfører dessverre at den ”frafalne” ikke alltid ser eller forstår hvor horribelt og umenneskelig vedkommende blir behandlet og dessverre i noen tilfeller synes de fortjener behandlingen. I en verden der man kan få ”dødsdom” for tankekriminalitet og naturlige kroppslige funksjoner er skitne og syndige gir dårlige kvalifikasjoner for livet i den virkelige verden.

Vakttårnlitteraturen terper ustanselig på at snart skal det komme en ”Ny Verden,” der det ikke finnes, krig, kriminalitet, sykdom, fattigdom osv. De forteller deg at alt dette skal bli innført av noe de kaller Guds Rike. I våre dager unnlater de imidlertid systematisk og fortelle deg hvordan dette Riket skal implementeres. Forut for alt dette skal nemlig historiens største blodbad finne sted, da skal Jehova drepe alle ikke Jv. Det er slik dette Riket skal innføres og det er dette alle Jv ber om, håper på, gleder seg og ser fram til. Med en slik mentalitet finner man svært sjelden hos noe Jv en evne eller tilbøyelighet til empati med alle disse menneskene som skal myrdes av Gud. De kjenner jo mange av dem, det er deres arbeidskamerater, det er den hyggelige damen bak disken i butikken, det er dine klassekamerater, din gode venner på skolen, det er din far, din mor, dine søsken, dine besteforeldre, alle disse skal SNART dø fordi de ikke ville tro på alt det Vakttårnet skriver. Tilbake i 60 årene og fram til 1975 var Vakttårnet mye mer åpenhjertige med hvilke konsekvenser det ville få og ikke være et
Jehovas vitne:

"Antallet av de ubegravde døde, av dem "som (Jehova) har drept", vil være så uhyre stort at selv åtselfuglene og åtseldyrene aldri vil kunne fortære dem. Til og med å begrave det som er igjen etter at disse skapningene har spist seg mette, ville være en kjempemessig oppgave. Den allmektige Gud vil uten tvil ta høyt vitenskapelige metoder i bruk, enten dette inbefatter bruken av antistoff eller ikke, for å fjerne restene av likene som har gått i forråtnelse, på en hurtig og hygienisk måte." 
Nasjonene skal kjenne at jeg er Jehova, Norsk 1973. s.375.

"Det vil bli drept flere mennesker enn noen gang før i menneskenes historie. Dype strømmer av blod, som representerer mennesker som er blitt drept, kommer til å renne og dekke svære områder...  Ikke alt kjød kommer til å bli kastet opp i denne symbolske vinpersen. Ikke alt kjød kommer til å få sitt livsblod presset ut av seg og bli ødelagt. Alle de som har gjort Jehova til sin tilflukt og sitt vern, vil bli beskyttet og bevart i live når Jehova ved sin Konge, Jesus Kristus, knuser deres og sine fiender i vinpersen, det vil si "avgjørelsens dal"... Når han vinner sin seier og derved hevder sitt universelle overherredømme, vil vi, hans vitner, juble og synge hans pris og bekjenne at han er vår Gud for tid og evighet." 
Vakttårnet. 15. mai 1962, side 233.

"Ettersom det i dag finnes over tre milliarder mennesker på jorden, hvilket blodbad, hvilken ødeleggelse vil ikke da komme til å finne sted i våre dager når Guds rike kommer!" Vakttårnet. 15. april 1964, s. 186.

I dag er det over 6 milliarder mennesker på jorden så da blir det jo enda mer blod som skal flyte på denne ”Dagen” som alle Jv går og lengter så inderlig etter. Man kan vel trygt si at dette synet på verden og virkeligheten høyst sannsynlig gir de mennesker som har slike holdninger et visst handikap i forhold til menneskeverd. Hvis man tror fullt og fast på det så vil man jo av og til undres på hvorfor alle disse som man kjenner som snille hyggelige, anstendige, hjelpsomme og kjærlige mennesker alle skal dø når Gud skal drepe alle de ”ugudelige”. Mange av disse ”dødsdømte” er jo mye snille og hyggeligere enn mange av dem som tilhører menigheten. Men de er jo ”verdslige” de er ”vantro” de ”elsker” ikke ”Jehova” så da må de nok dø. Ja slik går ”resonnementet” blant Jv. De fleste av mennesker som de ser rundt seg i nærmiljøet er levende døde, ”snart” får de sin straff. Man kan vel unektelig si at når man skal forholde seg til en slik ”virkelighet” så vil det sette spor og man vil bli en smule avstumpet idet man ikke vil ha noen som helst medfølelse med ”verdslige” mennesker.  De holdningene som avspeiles i de ovenstående sitater har ikke endret seg siden de ble skrevet, men der er betydelig mer innpakket i dagens litteratur.

Denne ufølsomheten og avstumpede holdning er noe som det tar lang tid for folk å kvitte seg med lenge etter at de har forlatt Vakttårnsekten. Ofte fatter ikke mange ex-Vitner hvorfor verdslige mennesker blir så opprørt og bestyrtet når de får høre om det som disse ble utsatt for da de var inne i sekten. Dette er naturligvis fordi de fremdeles er sterkt preget av det verdisyn som er dominerende i sekten. Ofte reagerer dessverre faktisk ex-Vitner mer på skarp kritikk av Sekten enn noe annet, nesten som en refleks. De har en forunderlig høy toleranse for de mest syke og horrible ideer og uttalelser når de blir framsatt i Vakttårnets spalter, men blir helt fra seg hvis noen påpeker hvor vanvittig det er. Dette er et ganske underlig fenomen som det er vanskelig og begripe seg på, men faktisk ganske vanlig. Antagelig kan det ha noe med at mange har det meste av sin familie igjen i sekten og har en vag ide om at de skal forsvare disse.  Som et eksempel kan jeg ta et par sitater som demonstrerer det menneskesyn som gjennomsyrer Vakttårnsekten:

"Vi lever ikke i dag blant teokratiske nasjoner hvor slike medlemmer av vår kjødelige familie kan bli utryddet for frafall fra Gud og hans teokratiske organisasjon, slik det var mulig og påbudt i Israels nasjon i ørkenen Siani og Palestina. [...] Vi er begrenset av lovene til de verdslige nasjoner vi lever i. [...] Landets lov og Guds lov gjennom Kristus forbyr oss å drepe frafalne, selv om de måtte være medlemmer av vår egen kjødelige familie."
Vakttårnet. 15. mai 1953 s. 159.

Som vi kan se er det en undertone av sterk beklagelse at Vakttårnsekten i våre dager ikke kan steine sine "kjære" slektninger for frafall slik de kunne i de gode gamle dager i Israel.

Som avhopper fra Vakttårnsekten vil mange oppleve at de lett kan få eller aktivt vil søke rollen som offer. Dette kan virke uheldig og passiviserende samtidig som offerrollen på mange måter er attraktiv idet den fritar ”offeret” for mye av ansvaret for sin egen situasjon. Når man vært inne i en slik religion en lang tid i et miljø med en utpreget kollektiv ideologi der enkeltindividet kun har sin berettigelse som en del av kollektivet så blir det også vanskelig noen ganger å se seg som en selvstendig enhet med ansvar for egne valg. Man får hele tiden tredd alt ned over hodet og de fleste viktige avgjørelser i ens liv blir tatt av Sekten. I en slik virkelighet blir det vanskelig å se sitt eget medansvar for sin egen situasjon, da blir det lettere å legge dette ansvaret over på Sekten og kun opptre som offer.

Den samme ambivalente rolle ser man også at avhopperne tillegger sin familie som fremdeles befinner seg i Sekten. Man ønsker på den ene siden og se på dem som viljeløse offer som er fanget i denne snaren av løgn og vrangforestillinger, noe som for så vidt langt på vei er korrekt, men man liker ikke å tenke tanken at de er voksne mennesker som tross alt har valgmuligheter, som selv faktisk kan velge ikke å behandle sine avhoppede kjære på en umenneskelig måte, selv om det blir krevd av Sekten. Dessverre er det de færreste av deres familie i Sekten som har mot og moral nok til å stå i mot Sektens diktat men det fritar dem jo ikke for personlig ansvar.

Vi som vet hvilke vanvittige resonnement som ligger bak deres høyst umoralske og uetiske behandling av sin egen familie kan nok forstå hvorfor de handler som de gjør, men vi bør ikke ta fra dem ansvaret, det er ikke bare det syke systemet de er en del av sin feil, de må faktisk selv velge å handle slik de gjør. Og her er vi nok ved det vanskeligste punktet ved hele prosessen med å frigjøre seg fra denne Sekten, nemlig det å erkjenne at man selv også har et ansvar for sin egen situasjon. Det er nok vondt for mange å konfrontere seg selv med sitt eget ansvar.

Man skulle tro at det for de fleste mennesker som lever i et demokratisk samfunn ville være seg bevisst viktigheten og verdien av å ha et bevisst forhold til sitt eget liv og rett til å bestemme over seg selv, men det er dessverre ikke noen selvfølge og mange av oss gir fra seg denne retten altfor lett. Dessverre unnlater også skoleverket å lære oss de mest grunnleggende ferdigheter med hensyn til kritisk tenkning og å være skeptisk til ekstraordinære påstander.
Det er utilgivelig uansett hvem og hvor det kommer fra å framstille overnaturlige og mytiske påstander som virkelighet. Å unnlate å lære barn forskjellen på tro og viten er dessverre en meget alvorlig unnlatelse som har hatt og vil få svært alvorlige konsekvenser for mange.
Så lenge fantasier, overtro og forestillinger som mangler enhver kontakt med realiteter og virkelighet skal ”respekteres” og ha et slags fritak fra vanlig fornuft vil vi aldri komme ut av dette problemet. Uansett hvor sterkt folk måtte ”tro” på noe som helt åpenbart er bare fantasi så blir det verken riktig eller realitet.

Mange Jv eller slike som sympatiserer med dem vil uten tvil henge seg opp i at de sitatene som blir brukt her i denne bloggen er ”gamle.” Ordet gamle her skal liksom da hentyde til at det som stod i de artiklene fra den tiden ikke lenger representerer deres nåværende syn. Intet kunne være lenger fra virkeligheten enn det, de er tvert i mot levende og sterke hos Vitnene den dag i dag. Intet sted i Vakttårnlitteraturen er det noensinne tatt avstand fra dette, intet sted i den litteraturen er disse holdningene fordømt eller forandret.